Verktøyene vi bruker når vi tester om tekst er lesbar på skjerm

Utgangspunktet: tekst leses under dårlige forhold

Når jeg underviser i lesbarhet, starter jeg med en enkel påminnelse: seerne ser sjelden videoen slik den ser ut på redigeringsskjermen. De sitter på en buss med en telefon, i en stue med lys fra vinduet eller foran en projektor med svake farger. Tekst som er grei på en kalibrert skjerm i et mørkt rom, kan bli nesten borte i slike situasjoner.

Derfor er verktøyene i dette kapitlet laget for å teste teksten under svakere forhold enn dem du selv jobber i. Vi bruker få hjelpemidler, men vi bruker dem systematisk. Det handler mindre om smak og mer om å måle og kontrollere: hvor sterk er kontrasten, hvor stor er teksten i forhold til bildet, hvor lenge står den på skjermen og hvor på bildet er den plassert.

Dette er den høstlige arbeidsrutinen vi bruker i kurset, og den passer like godt for en student med sin første kortfilm som for en redaktør med daglige sendinger.

Kontrast: mål i stedet for å gjette

Det første verktøyet er et kontrastmåler for farger. Du legger inn tekstfargen og bakgrunnsfargen, og får et forholdstall som sier om kombinasjonen er god nok til å lese. Vi bruker dette fordi øyet lar seg lure: lys gul tekst på hvitt kan se «grei» ut i et øyeblikk, men måles som svak.

Problemet i video er at bakgrunnen beveger seg. Et navnebånd kan ligge over en mørk jakke ett sekund og en lys vegg det neste. Derfor måler vi mot både det lyseste og det mørkeste området teksten kan havne over, og velger løsningen som holder i begge ender.

I praksis ender vi ofte med en halvtransparent mørk bakgrunnsflate bak lys tekst, eller en tynn kontur. Begge er enkle å lage i de fleste redigeringsprogrammer, og begge gir jevnere lesing enn en sterk skygge alene.

• Mål tekstfarge mot både lys og mørk bakgrunn
• Unngå rene farger som rød på blå
• Prøv bakgrunnsflate før du tyr til tykk kontur

Tekststørrelse og den lille skjermen

Det andre verktøyet er det aller enkleste: en telefon. Spill av videoen på den minste skjermen publikum kan tenkes å bruke, hold den i normal leseavstand og se om du klarer å lese teksten uten å myse. Gjør du ikke det, er teksten for liten, uansett hva den ser ut som på monitoren.

Vi bruker også en grov tommelfingerregel for linjelengde. Korte linjer med klare avsnitt leses raskere enn lange, og i undertekster betyr det at du heller deler setningen på et naturlig sted enn å presse den inn på én linje med mindre skrift.

Studentene i kurset får i oppgave å eksportere samme tittelkort i tre størrelser og lese dem fra to meters avstand. Forskjellene blir tydelige nesten med en gang, og de fleste velger større tekst enn de først hadde tenkt.

Visningstid: les høyt og tell

Visningstid er det tredje området. Vi bruker en stoppeklokke og egen stemme: les teksten høyt i et rolig tempo og mål hvor lang tid det tar. Teksten bør stå på skjermen minst like lenge, og litt til, siden seeren også skal flytte blikket fra bildet til teksten og tilbake.

Dette gjelder særlig tittelkort og informasjonsgrafikk med tall. Et navnebånd med navn og rolle kan klare seg med noen få sekunder, mens en graf med flere tall trenger merkbart lenger tid. Mange produsenter kutter for tidlig fordi de selv allerede kjenner innholdet.

En god vane er å la en kollega som ikke har sett videoen se den gjennom én gang. Merker du at vedkommende rekker å lese alt uten å stoppe, har du omtrent riktig tid.

• Les teksten høyt og mål tiden
• Legg til tid for blikkskiftet
• Test med noen som ikke kjenner innholdet

Trygge områder: hold teksten unna kanten

Det fjerde verktøyet er en hjelpemal med markerte trygge områder, som mange redigeringsprogrammer kan vise som en ramme over bildet. Ideen er at tekst som plasseres helt ut mot kanten, kan bli beskåret eller dekket av avspillerens egne knapper, avhengig av skjerm og tjeneste.

Vi legger derfor alle navnebånd og tittelkort innenfor rammen, og gir undertekstene en fast plassering nederst som ikke kolliderer med grafikk på samme tid. Hvis et navnebånd og en undertekst skal vises samtidig, flytter vi ett av dem opp i stedet for å la dem overlappe.

Malen lagrer vi som en egen mal i prosjektet, slik at samme plassering brukes hele veien. Konsekvent plassering er også en lesbarhetsfaktor i seg selv: seeren lærer hvor de skal se.

Sjekk på ulike skjermer før publisering

Det siste vi gjør, er en avsluttende gjennomgang på mer enn én enhet. Vi ser videoen på telefon, på en vanlig laptop og om mulig på en stor skjerm. Hver enhet avslører noe annerledes: telefonen viser om teksten er for liten, den store skjermen viser om grafikken virker påtatt eller klumpete.

Jeg anbefaler å notere funnene i en kort liste, ikke bare rette dem underveis. Da ser du hvilke feil som går igjen, og kan justere malene dine så de ikke oppstår neste gang.

Denne siste runden tar ti–femten minutter for en kort video, og er i min erfaring den som sparer mest ergrelser i etterkant.

• Telefon: er teksten stor nok?
• Laptop: stemmer kontrast og plassering?
• Stor skjerm: virker grafikken ryddig?