Da Kristian fikk teksten til å holde på en liten skjerm

Videoen som så fin ut på redigeringsskjermen

Kristian kom til kurset i høstens første uker. Han lager korte videoer for en lokal forening i Nordland, og han hadde nylig publisert en intervjuserie med navnebånd og undertekster. På den store skjermen på arbeidsrommet så alt ryddig ut. Skriften var lys, plassert langt nede i bildet, og han var fornøyd med resultatet.

Så fikk han en melding fra et styremedlem som så videoen på telefon. Teksten var vanskelig å lese, og navnebåndet forsvant nesten helt mot bakgrunnen. Kristian hadde aldri sett videoen på noe annet enn sin egen skjerm. Det er en vanlig situasjon, og den var utgangspunktet for det han ville lære i kapitlet om lesbarhet.

Jeg har fulgt mange som starter akkurat slik. De vurderer tekst der de redigerer, ikke der publikum ser den. Forskjellen mellom en stor skjerm på kontoret og en liten telefon i lommen er stor, og den må kontrolleres bevisst før noe publiseres.

Kontrast var det første problemet

Navnebåndene Kristian hadde laget brukte lysegrå skrift på en halvtransparent mørk flate. Mot en lys vegg i intervjubildet ble flaten nesten borte, og skriften lå dermed mot en bakgrunn som varierte fra scene til scene. Vi gikk gjennom hvordan kontrast måles mellom tekst og det som faktisk ligger bak, ikke mellom tekst og flaten slik den ser ut i et stillbilde.

Løsningen var enkel. Han byttet til hvit skrift på en tettere, mørk bunnflate og testet den mot de lyseste og mørkeste utklippene i serien. Han lærte også å sjekke fargene ved å se videoen med nedtonet lysstyrke og i sollys utendørs, siden mange ser på video under dårlige forhold.

Poenget er ikke at én kombinasjon alltid er riktig. Poenget er å teste mot det verste bildet i sendingen, ikke det beste.

• Test teksten mot det lyseste og mørkeste utklippet
• Se videoen med lav lysstyrke
• Unngå tekst direkte på bevegelig bakgrunn

Tekststørrelse og trygge områder

Det neste vi så på var størrelsen. Kristians undertekster var satt i en skriftstørrelse som fungerte på en 27-tommers skjerm, men som ble liten på telefon. Vi snakket om å ta utgangspunkt i den minste skjermen publikum sannsynligvis bruker, og om at skriften heller kan være litt for stor enn litt for liten.

Så kom de trygge områdene. Noen avspillere legger kontroller, logoer og knapper over bildet, særlig nederst. Kristians undertekster lå så langt ned at de delvis ble dekket når spilleren viste sin egen linje. Han flyttet teksten litt oppover og la inn jevne marger mot kantene, slik at ingenting ble skåret bort på ulike formater.

Etterpå eksporterte han en testversjon og så den på tre ulike enheter. Det tok mindre enn en halv time, og han fant to steder til der tekst lå for nær kanten.

Visningstid og linjebrudd

Kristian hadde en tendens til å fylle hver undertekst med så mye tekst som mulig for å spare plass. Resultatet var lange linjer som sto på skjermen akkurat så lenge at man nesten rakk å lese dem. Vi regnet sammen på hvor mange tegn en gjennomsnittlig seer klarer å lese per sekund, og hvordan dialogens tempo må styre varigheten.

Han lærte også å bryte linjene på naturlige steder, slik at en setning ikke deles midt i en betydningsenhet. En undertekst som deles etter et forholdsord er tung å lese, mens en som deles ved komma eller bindeord flyter bedre. Han gikk gjennom hele intervjuserien og justerte rundt halvparten av tekstene.

Resultatet var at tekstene fikk litt mer luft, og at flere korte undertekster erstattet noen få lange. Seerne, mente han, fikk mer ro i bildet.

• Del linjene ved naturlige pauser
• Gi korte tekster nok tid på skjermen
• Del opp lange replikker i flere tekster

Kontroll av æ, ø og å

Mot slutten gikk vi gjennom noe Kristian hadde undervurdert: tegnene. Han brukte en font han likte, men den manglet riktig utforming av noen norske tegn, og i ett navnebånd ble ø byttet ut med en tilsynelatende tilfeldig erstatning. Ingen hadde lagt merke til det før, men et navn skrevet feil på en person er ikke småtteri.

Vi laget en liten rutine. Før publisering skriver han ut alle navn og stedsnavn som tekst, leser dem høyt mot kilden, og ser spesielt etter æ, ø og å i alle skrifttyper som er brukt. Han ser også etter at automatiske tekster ikke har byttet ut norske ord med lignende engelske.

Rutinen tar fem minutter, men den fanget to feil i neste video han publiserte.

Hva han tok med seg videre

Kristian sa til slutt at det viktigste ikke var én enkelt innstilling, men vanen med å se på videoen som publikum ser den. Han har nå en fast liste han går gjennom før hver publisering: kontrast, størrelse, trygge områder, tidsbruk og tegn. Den ligger i en enkel tekstfil ved siden av prosjektet.

Han lagde også en kort testrutine, der han ser videoen på telefon og på en eldre bærbar før han sender den videre. Det koster lite tid, og det har allerede spart ham for flere rettelser etter publisering.

Jeg synes historien hans viser noe jeg ser igjen hos mange: de store forbedringene kommer sjelden fra avansert teknikk, men fra å kontrollere det som allerede er laget, på de skjermene som faktisk brukes.